Kilde: NBF’s KS-utvalg.
Barneautisme, tidligere kalt infantil autisme, er en alvorlig utviklingsforstyrrelse som gir livslang funksjonshemming. Tilstanden skyldes en cerebral funksjonsforstyrrelse og gir barna en grunnleggende svikt sin kontaktevne. Personer med denne svikten er mindre oppmerksomme og interesserte i andre mennesker eller har en avvikende måte å vise sin interesse på. Barn har vanligvis fra ca. 5-års-alder tilegnet seg en evne til å ta andre personers perspektiv/ forstå andre personers intensjoner. De fleste autister klarer som følge av sin sosiale svikt ikke dette på intuisjon. Barn med høytfungerende autisme/ Asperger syndrom kan allikevel mestre dette, men da som en kognitiv/ intellektuell funksjon. Barn med autisme har ofte også andre tegn på cerebrale funksjonsforstyrrelser som psykisk utviklingshemming eller epilepsi.
De siste årene har en i økende grad blitt klar over variasjonene i funksjon hos barn med denne typen vansker og snakker nå om et kontinuum av autismespektertilstander fra de mest alvorlige med nesten ingen kontaktfunksjon og svær psykisk utviklingshemming til godtfungerende personer med Asperger syndrom som klarer seg ganske godt uten hjelp i dagliglivet. Iom. at variasjonene i tilstanden er så store er det vanskelig å finne pålitelige tall for forekomst av tilstanden. I større, nyere undersøkelser anslås frekvensen å være 0,5 - 1 :1000 barn, men tallene må betraktes som usikre.
Symptomområder
Som andre utviklingsforstyrrelser vil den sosiale svikten arte seg ulikt, avhengig av alder og andre mentale funksjon som evnenivå, grad av hyperaktivitet og fleksibilitet. En ser vanligvis vansker på 3 hovedområder:
· Språk
De fleste barn med denne forstyrrelsen viser forsinket/ endret språkutvikling. Det er typisk for dem som har språk at de kan si mange flere ord enn de utnytter i kommunikasjon. Et typisk eksempel er at de ofte kan gjenta ordrett lange fraser fra sanger eller tekster, men ikke be om å få noe de ønsker. En del av barna – spesielt dem med samtidig mental retardasjon - utvikler aldri språk. Disse barna kompenserer i liten grad sitt manglende språk med gester – ved å peke på, strekke seg mot ting de ønsker osv.
· Sosial kontakt
Små barn viser vansker med å imitere andre, peker mindre og klarer ofte ikke å få til det man kaller felles oppmerksomhet med andre. Eldre barn tilegner seg dårlig forståelse av samhandlingsregler og registrer andres sosiale signaler dårlig. Barn med autismespektertilstander er ofte heller ikke så interessert i kontakt med andre barn og kan være like fornøyd med å leke med ting/ gjenstander. De er dessuten i mindre grad enn vanlig opptatt av eller interessert i hva andre barn leker. De fleste gir sjeldnere og mer kortvarig blikkontakt enn forventet.
· Stereotyp lek/ ritualer
De fleste barn med denne typen vansker synes å finne seg best til rette med rutineaktiviteter, det vil si ting som skjer likt gang etter gang. Mange motsetter seg sterkt endringer i dagliglivets rutiner. Dette preger også deres lek som ofte er gjentagende og fantasifattig.
Diagnostikk:
Diagnostisering/ vurdering av kontaktfunksjonen skjer på ulike institusjoner i de forskjellige fylker. Noen steder utreder barne- og ungdomspsykiatrien disse barna, andre steder gjøres det i habiliteringstjenestene eller ved barneavdelingene. Diagnostikk synes nyttig både i forhold til foreldrearbeid, tilrettelegging av tiltak og med tanke på etiologi. Det finnes en enkel ”screeningundersøkelse”, CHAT, (ligger på internett) som kan brukes på for eksempel helsestasjonen fra 18 måneders alder og som kan være nyttig for å vurdere barns samhandlingsevner. Ved videre utredning brukes vanlig klinisk undersøkelse/ anamnese, forskjellige standardiserte intervjuer/ observasjoner (for eksempel ADI (foreldreintervju, Autism Diagnostic Interview) og ADOS (strukturert lekeobservasjon, Autism Diagnostic Observation Schedule)) samt observasjon på kjent arena sammen med jevnaldrende.
Utredning:
Det er sjelden supplerende undersøkelser ved denne tilstanden er patologiske. Det er viktig å best mulig forsikre seg om at sanseapparatet fungerer, spesielt aktuelt er vurdering av syn og hørsel og en må ofte nøye seg med en klinisk vurdering. Videre anbefales det at det taes EEG, MR cerebrum, kromosomundersøkelser m/ DNA-undersøkelse på fragil-X-syndrom, metabolsk screening i urin og blod samt thyroideafunksjonsprøver hvis dette lar seg gjøre. Det er oftest vanskelig å få disse barna til å samarbeide også om tekniske undersøkelser og særlig EEG må en ofte gi opp. Om det er riktig å legge barnet i narkose for å få gjennomført undersøkelsene må ses i lys av tilleggssymptomer, for eksempel grad av mental retardasjon/ andre funksjonshemninger og foreldrenes ønske om utredning.