<<Tilbake til Autismesiden.no

Velkommen som gjest Søk | Aktive emner | Medlemmer | Logg inn | Registrering

Er du kvinnelig asperger med høy IQ, uten sosiale problemer, men med konsentrasjonsvansker? Instillinger
Guest
Postet: 8. feb 2017, 22:51
Grad: Guest

Innmeldt: 24.04.07
Meldinger: -330
Presentasjon: Klikk for å lese
Hei! (Sorry, lang post, er kort fortalt på leting etter aspergere uten nevneverdige sosiale problemer, men med betydlige konsentrasjonsvansker)

Lurer på om det er flere som passer sånn ca inn i denne profilen:
Asperger
Kvinne (ikke nødvendigvis)
Høy IQ (betydelig høyere enn normalen)
Høyere utdannelse
Glad i å være sosial, og klarer seg som regel bra i sosiale settinger
Hovedproblem: dårlige konsentrasjonsevner

Fikk nylig diagnosen asperger etter lang tid med utredning for typisk adhd/add symptomer. Siden jeg fikk diagnosen har jeg lest MASSE om asperger, og vært innom flere forum/blogger/sett youtube-videoer etc for å finne noen som sliter med det samme som meg. Selv om jeg har en del av de samme symptomene som mange, føler jeg også at det er stor forskjell mellom mine problemer og de mer klassiske asperger problemene. Altså: jeg er på utkikk etter noen som er "litt mer som meg".

Hvordan er jeg?: Ingen ville tippet at jeg har aspereger og det gikk også månedsvis før psykologen som utredet meg begynte å tenke tanken. Jeg var til utredning for adhd på grunn av betydelige konsentrasjonsporblemer (har flere andre adhd symptomer, men konsentrasjonsvansker er det som går mest ut over livet mitt.). På grunnskole+videregående var skolearbeid veldig lett og jeg fikk gode karakterer uten å gjøre en nevneverdig innsats. Jeg har aldri likt lekser, så de snek jeg meg unna. Jeg hadde derfor goood tid til andre ting: sosialisering, trening, jobb osv.

Problemene mine kom først når jeg var i høyere utdanning. Man må strukturere seg selv, pensumet er større, og du må faktisk lese en del selv (ikke bare møte opp i forelesninger) for å få ok karaktere. I tillegg flyttet jeg hjemmefra, og måtte ta ansvar for alt annet i livet mitt (mat, husarb. etc). Etterhvert innså jeg at jeg faktisk ikke taklet alt det nye ansvaret så veldig godt, og verst av alt var lesingen. Dette var ganske sjokkerende ettersom jeg alltid har vært en person som tilsynelatende er "on top of things".

De fleste historiene jeg kommer over dreier seg om problmer knyttet til sosialisering og det å forstå andre mennesker. Jeg har som sagt ikke betydelige problemer med dette, jeg har selv ironisk og sarkastisk humor, blir ikke lett fornærmet, oppfatter enkelt andres følelser osv. Har også lest at noen har et mindre følelsesregister enn andre og føler derfor kanskje ikke ting som stolthet, sjalusi og misunnelse. Jeg har absolutt følt på alle disse følelsene, og syns av og til at jeg "føler" plagsomt mye.

Psykologen var først i tvil om jeg i det hele tatt hadde noe særlig problemer, men etter flere timer klarte jeg litt etter litt å snakke om det som var vanskelig. Etterhvert skjønte hun at jeg hadde betydelige problemer med fokus og konsentrasjon, og at dette går utover livskvaliteten min. (Forsinkelse i studie, mye stress relatert til det, dette har igjen ført til periodevis depresjon+angst, stadig mindre sosial siden jeg føler at jeg ikke har tid pga skolerelatert stress).

Hun ville ikke gi meg adhd diagnose, for hun mente at det var noe som ikke helt stemte. Tilslutt foreslo jeg å skrive et brev til henne hvor jeg inngående forklarte hvorfor jeg har klart meg "så bra" i livet på tross av adhd-symptomene. Ved neste time hadde hun lest brevet, og var ikke i tvil. Jeg hadde beskrevet "fasiten" på hvordan mennesker med asperger tenker og takler forskjellige situasjoner. Jeg ble så utredet for asperger, og fikk naturligvis diagnosen.

Så, hvis det er noen andre som kjenner seg litt igjen i min situasjon vil jeg gjerne høre litt om hvordan dere har det, hvordan dere takler arbeidslivet, om dere får noe hjelp osv.
Postet: 8. feb 2017, 22:51


[]
Guest
Postet: 27. mar 2017, 14:19
Grad: Guest

Innmeldt: 24.04.07
Meldinger: -330
Presentasjon: Klikk for å lese
Ser det er en stund siden innlegget ble skrevet, men jeg svarer allikevel.

Kan dessverre ikke svare på akkurat det om arbeidslivet fordi jeg fortsatt bare går tredje år videregående, men jeg må si jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er en kvinne som fikk diagnosen asperger syndrom i fjor som 18-åring etter å lenge ha "slitt" meg gjennom hele ungdomskolen og videregående. Konsentrasjonsvansker er mitt aller største problem, og er grunnen til at jeg gikk til utredning i første omgang. Spesielt har jeg problemer med å være "med" i timen og høre på foredrag, planlegging og organisering, selvstendig jobbing osv. Som deg så misliker jeg også lekser. På ungdomskolen hadde jeg svært gode karakterer, men de begynte å forverre seg betydelig når jeg begynte på videregående. Klarer rett og slett ikke å organisere alt som skal gjøres. Fordi ingen skjønte at jenta som tilsynelatende hadde vært så skoleflink faktisk kunne slite innvendig, ble jeg etter hvert nødt til å ta saken i egne hender. Gikk til rådgiver for å diskutere hvordan jeg bedre kunne strukturere meg, men etter flere mislykkede forsøk tok jeg endelig turen til helsesøster, som da skrev rapport til fastlegen. Til slutt fikk jeg komme til psykolog som satte diagnosen etter drøye seks måneder med utredning. Utrederen min mente at grunnen til at jeg har klart meg så lenge med såpass gode karakterer, er at jeg har over gjennomsnittlig høy IQ. Akkurat hvor høy nevnte han ikke.

Jeg har en del problemer med det sosiale, men ikke de typiske aspergervanskene man ofte leser om. Jeg klarer som regel relativt greit å tolke ansiktsuttrykk og kroppspråk helt naturlig, og jeg blir heller ikke spesielt sliten av å være sammen med andre (med unntak av på fester med høy musikk og lignende arrangement). Hovedproblemet mitt er at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal svare på andres kroppsspråk og oppføre meg rundt andre. Noen ganger sier jeg nok også upassende ting, men prøver som regel å være forsiktig med hva jeg sier. Jeg skjønner dessuten fort når jeg først har sagt noe dumt. Øyekontakt kan være litt vanskelig til tider. Med det sagt, så er jeg veldig glad i å sosialisere og være sammen med andre mennesker, er bare ikke så veldig god til det. Jeg har ingen venner i klassen, men har en nær venn fra barneskolen utenfor klassen jeg ofte henger sammen med. De eneste jeg egentlig klarer å forme bekjentskap med er de jeg deler interesser med. Andre klarer jeg å holde en kort samtale med hvis nødvendig, men det blir liksom aldri noe mer ut av det enn det. Sånn har det vært siden barnehagen, der jeg ikke hadde noen venner i det hele tatt. Fra barneskolen og til nå har jeg som regel bare hatt én eller noen få venner av gangen. Selv skjønte jeg ikke at jeg muligens hadde sosiale vansker før en venn på ungdomskolen mente jeg burde gå på kurs for å lære sosiale ferdigheter, så det går fint an å ikke være klar over at man er litt "mangelfull" på akkurat det. Kort oppsummert: jeg har ikke så mye problemer med å forstå, bare med hvordan jeg bør oppføre meg. Det har aldri gitt meg store problemer bortsett fra at jeg har opplevd litt mobbing her og der og slitt med gruppearbeid (noe jeg fortsatt gjør).

I følge utrederen min tar jeg noen ganger ting litt bokstavelig, men jeg føler ikke det er noe stort problem. Forstår for det meste ironi og sarkasme helt greit, og bruker begge ganske ofte selv. Har også masse følelser. Jeg ler og smiler mye. Det eneste er at jeg noen ganger kan ha litt problemer med å styre følelsene mine, noe som gjør at jeg eksempelvis kan begynne å le på litt upassende tider. For eksempel begynte jeg en gang når jeg liten å smile når faren min skadet seg, selv om jeg på ingen måte syntes det var morsomt. Jeg har lest at vi med asperger noen ganger kan oppleve følelser mer intenst enn andre, så det her er nok noe som varierer mye fra person til person. Kjenner for eksempel en jeg er ganske sikker på har asperger som snakker veldig monotont, mens jeg nesten alltid har masse futt i stemmen.

Når jeg sammenligner meg med andre med diagnosen, så føler jeg på en måte at jeg er litt annerledes enn dem. Samtidig føler jeg meg annerledes fra såkalte nevrotypikere også. Ikke helt normal, men ikke helt asperger heller. Har for eksempel ikke så stort behov for rutiner og sånt. Det eneste tegnet på rigide vaner jeg har er at jeg stort sett kun har én eller to ganske intense interesser om ganger. Nesten alt annet blir da nærmest helt uinteressant. Klarer meg i tillegg fint i folkemengder og på tungt belyste steder, noe de fleste visstnok sliter med. På det sensoriske er det eneste nevneverdige at jeg er ganske kresen på matkonsistens. Det er jo sånn at de med lidelsen er like forskjellige som alle andre, så det kan hende jeg rett og slett bare er et mildere tilfelle enn de aller fleste.

Etter diagnosen har jeg fått litt tilrettelegging på skolen, men føler egentlig at det ikke har noen spesielt stor effekt. Dette kan muligens ha noe å gjøre med at de ikke er vant til å tilrettelegge for elever med asperger syndrom. Jeg får hjelp av noen til å lage en timeplan for skolearbeid jeg skal gjøre hver uke, men jeg er fortsatt ikke så flink på å følge den grunnet dårlige studievaner. Jeg fikk tilbud om å ta et fjerde år på videregående, noe jeg takket ja til. Det innebærer at jeg får ta litt færre fag i år slik at jeg ikke blir helt overbelastet med skolearbeid. Hovedsakelig ønsker jeg nå å lære meg hvordan jeg bedre kan strukturere hverdagen og metoder for å jobbe mer selvstendig til når jeg skal ta videre utdanning. Utover det har jeg det ganske bra. Sliter litt med angst og depresjonstendenser av og til, men det er på grunn av en (mest sannsynlig) urelatert sykdom. Som følge av mobbingen har jeg i tillegg hatt litt problemer med dårlig selvtillit. Utifra det jeg har hørt, skal det være mulig for alle med diagnosen å skaffe seg tilrettelegging dersom de ønsker det. Akkurat hvordan dette fungerer i høyere utdanning, er jeg ikke helt sikker på.
Guest
Postet: 1. apr 2017, 21:42
Grad: Guest

Innmeldt: 24.04.07
Meldinger: -330
Presentasjon: Klikk for å lese
Jeg har konsentrasjonsproblemer og atypiske problem knyttet til diagnosen. For å være ærlig tror jeg ikke det finnes så mye tiltak og hjelp for de som scorer veldig høyt over snittet. Da er det gjerne snakk om type problemer som ikke er kartlagt og som gjerne er vanskelige å forstå.

Jeg har vært gjennom nevrologisk utredning der jeg scorte bl.a 100 på arbeidsminne og 140 på prosesseringshastighet. I deres øyne var jeg normal og frisk. I mine øyne er dette et ganske tydelig tegn på at noe ikke stemmer overens. Når det er så stort gap mellom noen type evner mener jeg at det burde indikere problemer. For jeg har mye konsentrasjons- og hukommelseproblemer, men score allikevel over snittet i IQ, og over snittet på de fleste av testene. Hadde jeg ikke hatt den type problem tror jeg at jeg ville scort høyere.

For min del ble jeg etterhvert fysisk syk og falt utenfor jobb og samfunn totalt, så jeg kan nok ikke være mye til hjelp.

Når det gjelder sosiale antenner og å forstå mennesker har jeg knekt en kode eller to der. Jeg forstår mennesker veldig bra. Har kanskje skrevet om dette på forumet.

Kanskje litt rotete dette her, har drukket litt vin
Blog URL: Homepage: Comment:
Brukere av dette temaet


Gå til forum
Du kan poste nye innlegg i dette forumet.
Du kan svare på innlegg i dette forumet.
Du kan ikke slette dine innlegg i dette forumet.
Du kan ikke endre dine innlegg i dette forumet.
Du kan ikke lage avstemminger i dette forumet.
Du kan ikke stemme i dette forumet.

SoClean Theme Created by Jaben Cargman (Tiny Gecko)
Hostet av Yet Another Forum.net versjon 1.9.1.8 (NET v4.0) - 29.03.08
Copyright © 2003-2008 Yet Another Forum.net. All rights reserved.

Application started 05.10.2017 21:55:37, uptime 12 days, 18 hours and 53 minutes